Historien gjør et hopp; møllerens sønn reiser bort for å gå på skole. Da han kommer hjem kjenner han seg nesten ikke igjen, men Victoria er blitt penere enn noen gang. Johannes drar igjen, denne gang for å bli forfatter. Han blir etterhvert en kjent dikter. Victoria syns han er flink, men en ting hun ikke vet er at alle diktene er til henne. Selv om hun elsker Johannes må hun forlove seg med kammerherrens sønn, Otto. Otto er bygutt og rik. Victorias far, slottsherren, trenger penger, og hun er langt fra lykkelig. Av og til støter hun og Johannes tilfeldig på hverandre på gaten og andre steder. Noen ganger kommer han til henne, noen ganger kommer hun til han. Det bruser over av kjærlighet, og de elsker hverandre. Men da Victoria gjør Johannes til latter i et selskap på slottsgården blir han fortvilet og lei seg. Han forlover seg med Camilla, en mye yngre kvinne, som han reddet fra å drukne flere år tilbake. Men han glemmer aldri Victoria, så han gir slipp på Camilla og lar henne gifte seg med en annen.
Boken får en brå slutt da Otto blir skutt i hodet på jakt. Victoria blir syk. Hun skriver et brev til Johannes der det står at hun alltid har elsket han og ingen andre hele sitt liv. Men da han får brevet er hun allerede død.
Boken er veldig romantisk. Det blir mye kjærlighet, men Hamsun er flink til å få frem hvordan det er å være forelsket. Jeg kan føle meg til stede i handlingen, noe som er veldig hyggelig. Den er lettlest, og ikke alt for lang. Språket er høflig-gammeldags. Det skaper et miljø i boken på en måte. Det gjør noe rart med stemningen når man leser den. Noen vanskelige ord her og der, men det er ikke noe problem. Forfatteren får klart fram budskapet: Fattiggutten og prinsessen. Om to som ikke kan få hverandre. Om arrangert ekteskap. Dette er kanskje motivet fra Hamsuns egen verden da han selv var fattig og ung og drømte om jenter han visste var uåppnåelige.
